Jeg er 61 år. Jeg har tatt metformin siden 2017, for type 2-diabetes.
Jeg trodde trettheten min bare var diabetes. Så fant jeg ut hva metformin egentlig gjør med B12-nivået mitt.
Det var ikke aldring. Det var ikke bare diabetesen. Det var noe legen min aldri testet for.
To tabletter om dagen. Én til frokost, én til middag. Har gjort det så lenge at jeg nesten ikke tenker over det lenger.
Det var bare en del av dagen min. Som å børste tennene.
Men de siste par årene har jeg vært trøtt på en annen måte enn før.
Ikke «hadde en lang dag»-trøtt. Mer sånn at klokken tre om ettermiddagen orker jeg ikke å reise meg fra stolen.
Hendene mine har prikket om kvelden, spesielt når jeg har sittet lenge med håndarbeid. Jeg tenkte det var alderen. Eller sofaen. Eller bare... livet.
En dag glemte jeg hvor jeg hadde lagt bilnøklene — igjen. Datteren min sa det på spøk, men jeg så at hun mente det litt seriøst: «Mor, du er så ofte et annet sted i tankene nå.»
Jeg tok det opp med fastlegen min. Han lyttet, målte blodsukkeret, sa alt så normalt ut.
«Det er ganske vanlig å bli slitnere med diabetes,» sa han. «Sørg for å sove nok.»
Jeg trodde ham. Han har ingen grunn til å ikke ha rett — han har mye å følge med på, og jeg var bare én av mange pasienter den dagen. Jeg gikk hjem og tenkte at dette bare var noe jeg måtte leve med.
I ni år trodde jeg på det. Ni år.
I løpet av de neste 60 sekundene skal jeg forklare deg nøyaktig hvordan jeg gikk fra å være en kvinne som ikke lenger klarte å gå opp trappen uten å holde i rekkverket, til en kvinne som på én eneste dag tenkte klart og sto oppreist helt på egne bein — uten sprøyter, uten ny medisin, og uten å måtte krangle med legen min.
Det var søsteren min, Randi, som sa noe som fikk meg til å stoppe opp.
Vi satt og drakk kaffe, og jeg klaget litt over trettheten min. Hun spurte plutselig: «Har du testet B12-nivået ditt?»
Jeg visste ikke helt hva hun mente. Hun forklarte at hun hadde lest at metformin kan påvirke hvordan kroppen tar opp B12 — og at det ikke er noe fastlegen automatisk tester for.
Jeg hadde aldri hørt om dette. Ikke fra legen min. Ikke fra apoteket. Ikke fra pakningsvedlegget, som jeg ærlig talt aldri har lest ordentlig.
Så jeg begynte å lese selv.
Det jeg fant ut var mer interessant enn jeg hadde forventet.
B12 tas ikke opp hvor som helst i kroppen. Det finnes ett spesifikt sted: en del av tynntarmen som kalles ileum. Der finnes reseptorer som fanger opp B12 fra maten og kosttilskuddene vi tar, og slipper det videre inn i blodet.
Metformin kan påvirke nettopp dette området.
En studie publisert i Diabetes Care (Bauman, 2000) påviste at metformin saboterer nøyaktig disse reseptorene. Døren inn til blodet ditt blir låst.
I 2022 fikk Statens legemiddelverk offisielt endret pakningsvedlegget for metformin.
B12-mangel gikk fra «sjelden» til «vanlig».
Senere forskning har bygget videre på det: en nederlandsk studie i BMJ (de Jager et al., 2010) fant at B12-nivåene hos en gruppe metformin-brukere sank i gjennomsnitt med 19 % over en fireårsperiode, det er en betydelig mengde forandring. En annen studie i JCEM (Aroda et al., 2016) knyttet lengre tids bruk til høyere risiko for lave B12-nivåer.
Det som overrasket meg mest: dette er ikke ny eller kontroversiell informasjon. Det står faktisk nevnt i pakningsvedlegget til metformin. Jeg hadde bare aldri lest det ordentlig.
Men her er tingen — fastlegen min tester ikke automatisk for dette. Det er ingen fast rutine for det i Norge, slik jeg forstår det. Det betyr ikke at legen gjorde noe feil. Det er bare ikke en del av standard oppfølging.
Helsedirektoratets norske retningslinjer for fastleger pålegger ikke systematisk testing for B12-mangel hos pasienter på metformin.
Belgia anbefaler det, hvert 2.–3. år. Norge: aldri systematisk.
Så hvis man aldri blir testet, og aldri får vite at dette kan skje... hvordan skal man vite at det er grunnen til trettheten?
Hvorfor alt jeg hadde prøvd tidligere aldri fungerte en eneste dag
Jeg tenkte: greit, da kjøper jeg bare B12-tabletter. Det må da være enkelt.
Og det var akkurat det jeg hentet. Men tenk et øyeblikk over hva som faktisk skjer da: du svelger kapselen. Den passerer gjennom spiserøret ned til magesekken, og deretter videre til nøyaktig de samme blokkerte ileum.
Veien er brutt. Så den kommer ikke frem.
Ingenting endret seg.
Uansett hvor mye B12 som står på etiketten, må den fortsatt gjennom den samme veien for å bli tatt opp.
Så hvis den veien er noe redusert, hjelper det ikke nødvendigvis å bare ta mer.
Det var da jeg begynte å lese om et alternativ som ikke er avhengig av den samme veien i det hele tatt.
Uansett hvor mye B12 som står på etiketten, må den fortsatt gjennom den samme veien for å bli tatt opp.
Så hvis den veien er noe redusert, hjelper det ikke nødvendigvis å bare ta mer.
Det var da jeg begynte å lese om et alternativ som ikke er avhengig av den samme veien i det hele tatt.
Uansett hvor mye B12 som står på etiketten, må den fortsatt gjennom den samme veien for å bli tatt opp.
Så hvis den veien er noe redusert, hjelper det ikke nødvendigvis å bare ta mer.
Det var da jeg begynte å lese om et alternativ som ikke er avhengig av den samme veien i det hele tatt.
B12-injeksjoner hos legen. De fungerer, ja — men i Norge får du dem kun etter en offisiell diagnose, og retningslinjene pålegger ikke testing. Catch-22. Og selv om du får dem, er du helt utslitt igjen etter 6 uker fordi effekten har avtatt. Du henger fast i nålen, måned etter måned.
Multivitaminer fra butikken. Samme historie. De går gjennom nøyaktig den samme ødelagte veien. Og ni av ti apotek-multivitaminer inneholder cyanokobalamin — den billige syntetiske formen som leveren din fortsatt må omdanne før kroppen kan få noe ut av den i det hele tatt. Dobbelt tap: feil form, feil vei.
Ingen av disse tre løsningene løser det egentlige problemet. For så lenge B12-en reiser gjennom den blokkerte veien, spiller det ingen rolle hvor mye du svelger.
Det er veien som betyr noe. Ikke dosen.
Og det var i det øyeblikket jeg forsto hvorfor svigerinnen min var så bombesikker på den tabletten under tungen…
Gjennombruddet: en løselig tablett under tungen som går utenom tarmen min og rett inn i blodomløpet.
Tenk deg at det finnes en måte å få B12-nivåene dine opp på samme nivå som med sprøyter.
Uten nåler. Uten legetimer og diskusjoner om det «virkelig er nødvendig». Og uten å måtte gå via den samme blokkerte tarmen som metforminen din har satt ut av spill i årevis.
Den måten finnes. Den heter en løselig tablett.
Du legger den under tungen. Ikke svelge, ikke tygge. I løpet av 60 sekunder løser den seg opp, og B12-en går gjennom de tusenvis av kapillærene under tungen din rett inn i blodomløpet.
Ingen magesekk nødvendig. Ingen tarm nødvendig. Ingen ileum-reseptorer nødvendig — nøyaktig den biten av tarmen som metforminen har låst.
Den løselige tabletten virket bedre enn sprøyten.
Men ikke all B12 er lik. Formen betyr noe. Dosen betyr noe. Veien betyr noe. De fleste apotektabletter bruker billig cyanokobalamin — som leveren din fortsatt må omdanne, i doser kroppen knapt tar opp.
Og det var da jeg forsto hva Randi mente. Hun hadde selv begynt å bruke VITA12 — en løselig B12-tablett som er formulert nettopp for sublingual bruk, med metylkobalamin i stedet for den syntetiske formen.
Én tablett daglig, kirsebærsmak. Under et minutt under tungen. Ingen magesekk involvert. Ingen tarm involvert.
Jeg tenker på det litt sånn: metforminen kan ha lagt en lås på en dør. En vanlig B12-tablett fortsetter bare å banke på den samme døren. Denne tabletten går rett og slett en annen vei inn.
74 % kjenner forskjellen på b12 økning fra VITA12. Det gjorde jeg også. I løpet av en tid hadde tåken i hodet mitt lettet, som om noen hadde åpnet et vindu.
Ettermiddagsbråstoppen min kom ikke den ettermiddagen. Jeg sov hele natten gjennom. Neste morgen sto jeg opp som normalt — uten den blytunge følelsen.
Mannen min sa til meg den kvelden: «Kristin, blikket ditt har forandret seg.»
Og det var sant.
Klar for å prøve Vita12 selv?
Vita12 selges ikke på Vitusapotek, ikke på Apotek 1, ikke på Amazon.
Kun direkte via nettsiden deres. Det er slik de kan holde prisen nede uten å gå på bekostning av kvaliteten.
Da jeg bestilte, fikk jeg 30% avslag, og ingen bindingstid.
Med det fikk jeg også 60 dagers pengene-tilbake-garanti: jeg kunne prøve den i to måneder, og hvis jeg ikke merket noen forbedring i energien, tankeklarheten eller prikkingene mine, ville jeg få hele beløpet tilbake. Uten spørsmål. Uten bryderi.
Jeg tenkte: å våkne uten den blytunge følelsen, og ha energien til å være med barnebarna samme dag — det var verdt å prøve.
Jeg tenkte også på turene mine. En spasertur uten å måtte sette meg ned underveis. Hender som holdt seg mer i ro om kvelden.
Jeg hadde ingenting å tape. Det var det som fikk meg til å bestille.